søndag 9. oktober 2016

Et ærlig innlegg om angst

Dette temaet har jeg lenge tenkt at jeg vil og bør skrive noe om, men det har vært for nært, for sårt og for vanskelig for meg å gå inn på. Men nå kjenner jeg at det er greit, nå klarer jeg å være mer åpen og ærlig om det. Samtidig gjør det litt vondt i magen av å skrive om det, men jeg skal tørre.

Jeg har, mer eller mindre, slitt med forskjellig typer angst siden jeg var barn. Som barn var jeg redd for veldig mye, men jeg skjulte min redsel i skam. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg turte ikke vise min irrasjonelle redsel. Ja, for jeg forsto også da, at redselen var irrasjonell og at det er vanskelig for andre å forstå. Det er problemet med angst, den er irrasjonell og kan sjelden forklares eller forstås for de som ikke selv har kjent på den.

Som barn var jeg blant annet redd for å sove alene, jeg var redd for å ta heis og jeg var redd for tuneller. Jeg hadde mine strategier for å klare meg gjennom dem uten å måtte innrømme for andre at jeg var redd for alt og klarte å skjule det best mulig.

Jeg hadde også veldig sterk seperasjonsangst til jeg var ganske gammel, og det var veldig flaut ovefor mine venner, så det kunne jeg heller ikke innrømme.

Jeg har et veldig sterkt minne fra jeg er ganske liten, kanskje fem år eller noe rundt der. Jeg hadde lagt meg og vi hadde mange gjester på besøk. Jeg visste at de en gang kom til å dra, men jeg kunne ikke stole på at mamma kom til å være igjen. Jeg aner ikke hvorfor jeg skulle tro det, men jeg var livredd for at mamma skulle forsvinne ut av livet mitt. Hver gang ytterdøra gikk opp og igjen, ropte jeg på mamma. Ropte og ropte til hun kom og jeg fikk bekreftet at hun fortsatt var der. Da hun kom, ble jeg bare helt stille og sa ingenting, fordi jeg skammet meg sånn over at jeg kunne tro a hun skulle dra. Det var ganske mange gjester som skulle dra, noe som gjorde at jeg ropte ganske mange ganger på mamma, og hun fikk aldri noen forklaring. Etter hvert ble hun bare irritert, fordi hun ikke kunne forstå, så det tok lengre tid før hun kom. Og da fikk jeg panikk. Det var en grusom opplevelse.

Et annet minne fra barndommen var også da jeg skulle legge meg. Det var bare meg, pappa og en ste-lillebror. Lillebror sov. Pappa skulle hente mamma som kom med kveldstoget etter at vi var lagt. Det betydde at vi måtte være en kort stund alene. Men redselen for å være alene var så stor. Jeg skravlet og skravlet med pappa for å dra det ut. Men han måtte dra og jeg turte ikke si hvor redd jeg var. Da jeg hørte bilen kjøre avgårde, fikk jeg fullstendig panikk og løp ut på gangen og inn på soverommet til lillebror som sov og ropte ut at vi var helt alene. Men han sov. Jeg tror jeg la meg på gangen og gråt. Mer husker jeg ikke, men jeg tror jeg måtte ha gått og lagt meg igjen.

Jeg vet ikke om det var slike hendelser som gjorde at jeg utviklet angst for å legge meg, men i en periode hadde jeg, hver søndagskveld, angst for å legge meg. Egentlig hadde jeg angst for angsten, for angst er en grusom følelse, som tortur. Jeg tror det var tilfeldig at det kom på søndagskveldene. Jeg slet med å sove og trodde en stund at paracet var sovemedisin, helt til en dag det ikke funket lengre. Når jeg fikk angst sa jeg til mamma at det var ekkelt i magen og at jeg følte meg ekkel. Jeg visste ikke at det vat angst, bare at det føltes helt forferdelig. Derfor sov jeg i ganske for mange år på samme soverom som mamma og pappa. Og jeg hatet å sovne sist, så det hendte ofte at jeg holdt mamma våken til jeg selv sovnet.

Jeg hadde også angst for å spy. Det var noe av det verste. Hvis jeg følte meg kvalm, ble jeg livredd for å spy. Jeg var også redd når jeg var syk og hadde feber. Heldigvis var jo ikke det så ofte. Jeg var også da rett for å hoste for mye, for jeg kunne jo brekke meg, og det var skummelt. Det var ofte at jeg ikke kunne dra på skolen fordi jeg var kvalm og trodde jeg kom til å spy. Jeg har mange minner av at jeg er med mamma på jobb og sittet ved en bøtte. Jeg spydde aldri. En dag gjorde mamma noe lurt, hun ringte til læreren min og snakket med henne om mitt problem og de ble enige om at jeg skulle få legge meg på en sofa på skolen om jeg ble dårlig. Det betrygget meg så mye at hele problemet ble løst.

Som dere forstår, så var jeg redd for ganske mye. Men selv om redselen var der, var jeg et livlig barn med mye fantasi og glede. Jeg klatret høyt i trærne, lekte i den stri elva, gikk turer i skogen, lekte masse med barbie og var glad i å lekesloss. Jeg var et ganske vanlig barn på mange måter.

Jeg fikk heldigvis hjelp, fordi mamma klarte å se at hun ikke strakk til og måtte få profesjonell hjelp. Så jeg begynte å gå til psykolog. Jeg husker svært lite fra det. Jeg husker kun at jeg fikk beskjed om å tegne soverommet mitt ovenfra. Også husker jeg den aller siste timen, da hun sa til meg at hvis hun ikke så meg mer nå, så betydde det at det hadde gått bra. Og det gjorde det.

Jeg kjenner at det gjør litt vondt å skrive og tenke på dette. Jeg kjenner angsten langt der inne i magen et sted. En slags sorg, ensomhet og redsel. Man føler seg så liten, så alene og så innestengt.

Inger 11 år


Det var barndommen. Jeg begynte å studere i 2011. Fire år. Da jeg var kommet halvveis utviklet jeg angst igjen. En angst som jeg kjente igjen. Det var som at jeg falt rett tilbake til barnet. Barnet som ville rope på mamma. "Mamma, vær så snill, ta bort dette ekle, fjern redselen, redd meg!" Men mamma var ikke der nå, ingen kunne hjelpe meg bort fra meg selv. Det var uutholdelig og jeg måtte klare meg selv. Jeg hadde generalisert angstlidelse. Det betyr at den ikke er knyttet til noen ting, den kan komme når som helst. En tanke er nok. Panikkangst også, det er den verste angsten. Det er som tortur.

Jeg kjenner at jeg virkelig ikke liker å snakke, tenke eller skrive om dette. Det er så skremmende.

Angsten har kommet i forbindelse med høyt stoffskifte. Da høyt stoffskifte gir hjertebank, skjelving og en slags uro, noe som trigger angst. Jeg fikk plutselig angst for en hel masse ting. Det verste var angsten for å spise. Ja, det høres helt dust ut, men jeg fikk helt panikk for at maten skulle havne feil, i vranghalsen. Irrasjonelt. Så det tok meg en evighet å spise, jeg fikk knapt i meg mat og ble igjen livredd og fikk enda flere symptomer som trigget angst. Det va værre om jeg skulle spise sammen med andre, siden jeg var sykt treig med å spise. En periode klarte jeg bare å spise knekkebrød eller myke ting. Det endret seg hele tiden.

Fredrik fikk på den tiden sånne energidrikker på blåresept, så det reddet meg gjennom mange dager. Men som de er tengt til, så raste jeg jo opp i vekt. Dette føltes ikke gøy. Andre begynte å kommentere det og jeg klarte ikke si noe. Jeg kjente ikke igjen meg selv i speilet, men jeg prøvde å godta det og tenkte at alt var bedre enn angst. Jeg ville byttet angst mot å sitte i rullestol.

Jeg dro raskt til legen, da jeg ikke holdt ut dette, og fikk komme til en psykolog på ntnu, som var under utdanning. Men hun var flink og hjalp meg virkelig. Selv om jeg ikke var frisk da jeg var ferdig der, gikk jeg derfra med noen nye strategier som skulle gjøre meg friskere, samtidig leste jeg om angst og hva som kunne hjelpe og deltok i en angstring hvor jeg møtte andre som slet med angst. Det hjalp å vite at jeg ikke var alene og at vi var helt normale mennesker.

Sakte men sikkert ble jeg bedre. Jeg fikk igjen også angst for å legge meg, så døgnrytmen var helt på en snurr, fordi jeg dro det ut i frykt for å legge meg. Jeg var konstant trøtt og til tider lite tilstede (ikke merkbart) og jeg er meget imponert over meg selv og at jeg kom meg gjennom to års studie, fullførte og ble uteksaminert med middels gode karakterer. Det er de to verste årene i mitt liv. Et helvete. Jeg var så deprimert som jeg aldri før har vært. Jeg fikk etter hvert sovemedisiner som har reddet livet mitt. Søvn er livsviktig.

En ting skal dere vite om angst. Det stjeler enormt med energi. Man blir så ufattelig utslitt og er konstant sliten. Det finnes ikke et eneste pusterom, ikke en eneste gang man får slappet av, da kroppen er i konstant beredskap og klar til å løpe eller sloss. Angst er like slitsomt som å løpe maraton.

Det begynte å bli veldig bra etter at jeg begynte å jobbe. Rutiner på søvn, mat og gjøremål, være mer fysisk aktiv, føle meg viktig og kjenne mestring. Dette har i stor grad hjulpet meg å bli frisk. Jeg sliter fortsatt med angst, den er en del av meg, men den preger ikke livet i like stor grad lengre. Angsten får ikke styre mitt liv. Jeg har hele tiden gjort det jeg vil gjøre og trosset angsten. Det har ikke gått like bra alltid. Det hjelper å leve, det hjelper å ha annet å være opptatt av, ha små mål i livet å se frem til hele tiden.

Jeg kjenner det nå, hvor slitsomt det var å studere, alle krav, forventninger og alt jeg måtte prestere. Jeg var en stund veldig redd for at jeg aldri skulle klare å være i en 100% jobb, men det har jeg overraskende klart veldig bra. Jeg gikk inn i det med innstillingen om at jeg måtte prøve, og kjente jeg at jeg ikke fikset det, så fikk jeg gjøre noe med det da. Men det har gått bra. Noen måneder etter jeg begynte å jobbe fast i en barnehage, kunne jeg endelig føle lykke. For første gang i mitt liv kunne jeg med hånda på hjertet si at jeg er lykkelig. Lykkelig. Etter to helvetes år, vat jeg blitt lykkelig. Lykken er ikke å eie eller ha, det er noe du føler inni deg når man kjenner seg komplete og hel og viktig og uavhenig og frisk. Jeg blir friskere og friskere og livet smiler.

Alle endringene jeg gjorde i mitt liv førte igjen til at jeg gikk ned i vekt igjen. 8 kg har jeg gått ned. Jeg er ikke lenger overvektig, men normale meg. Jeg har så mye mer energi og lyst til å gjøre så mye. Det er så godt å føle denne friheten. Dere aner ikke hvor slitsomt angst er.

Tanken på at vi skulle få barn, ble ikke like skremmende, men nå vet jeg at jeg vil klare det. Jeg var lenge livredd for at jeg aldri skulle få oppleve det. Men nå har vi det bra, nå fungerer livet, så nå er barnet velkommen.

Det var min lange, korte historie om angst. Det har lært meg masse. Jeg verdsetter livet på en annen måte. A4-livet er helt supert.

Phew, det tok på å skrive dette her, så nå må jeg ut og gå meg en tur og tenke på helt andre ting.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar