Denne historien her, for eksempel. Om lille Lotte som trengte litt ekstra trygghet, men som bare ble misforstått av de voksne på skolen. Heldigvis for henne at hun har en fantastisk mor som stiller opp for henne og som forsto at hun ikke reagerte som hun gjorde for å være slem, men at det faktisk var fordi hun var så usikker og redd.
"Hva om barneskolen hadde møtt Lotte der hun var? Hva om de hadde satt seg inn i hva angst er? Hva om det var astma hun fortsatt hadde slitt med? Hadde de ikke satt seg inn i det? Hvilket vær hun måtte holde seg inne i, hva slags mat hun måtte unngå, hvilke aktiviteter hun tålte og ikke tålte, hvilke medisiner hun skulle ha, og når? Hva hadde det kostet "skolen" å kurse assistenten, og kanskje klassestyrer, i hva angst er, hva man kan og ikke kan forvente av et barn med angst."
Det er ikke så lett for et lite barn å fortelle hva man føler, iallefall ikke til de som ikke spør de riktige spørsmålene. Jeg husker selv hvordan det var å være redd da jeg var liten, jeg turte ikke en gang å si det, men jeg tror heller ikke at det vistes så mye på meg egentlig. Det gjør uansett vondt å være så redd når ingen ser eller forstår.
Noen ganger reagerer barn uforståelig for de voksne, kanskje fordi man egentlig ikke vet hva barnet føler innerst inne. Vi voksne antar så mye hele tiden, men det trenger ikke være slik vi tror bestandig, for det er så mye som skjer bak vår rygg. Barn blir ofte misforstått, feil barn får skylden for noe andre har gjort, et annet barn blir ikke sett fordi det aldri sier noe eller gjør noe galt. Ser vi barna på riktig måte? Møter vi dem der de er? Gjør vi det? Klarer vi det i strømmen av barn som krever vår oppmerksomhet? I stresset over alt som skal gjøres, planlegges, skrives og ordnes... Plutselig er det noe vi går glipp av, noe veldig viktig, fordi vi ikke er akkurat der det skjer. Tror vi på det barna forteller, da? Tar vi dem på alvor? Forstår vi egentlig hva barn føler? Skjønner vi hvor stort det kan føles for de små, det som vi bare syntes var en bagatell? Vi MÅ ta barna på alvor! Vi må høre på det de har å si og vi må vise at vi lytter. Vi må SE dem.
Jeg har hørt flere barn som forteller at det skjer når lærerne eller assistentene ikke er der. Jeg har hørt historier om barn som får kjeft fordi barnet bråker i timen. Hvilket bråk er det? Jo, det er kanskje latter. Hvorfor ble det bråk? Jo, fordi et annet barn fikk det andre barnet til å le. Er det ikke lov til å le? Kan man ikke prøve å sette seg inn i situasjonen til barnet? Og hva føler barnet da? Urettferdighet. "Hvorfor er det jeg som får kjeft, og ikke haun?" Sinne. Også reagerer barnet, og den voksne blir så lei. Så lei at den ikke gidder å prøve å sette seg inn i hva som skjer i hodet på barnet. Så lei og så travelt og så opptatt og så mye som skal gjøres, har ikke tid til å lage noe sak, derfor er det bedre å sende ut på gangen og aldri egentlig snakke om hva som er årsaken.
Neste gang barnet møter den voksne, smiler ikke barnet. Barnet ler ikke i timen. Når noen da prøver å få haun til å le, så blir barnet rasende og slår. Det andre barnet roper til og gråter. Den voksne gir det ropende barnet full oppmerksomhet. "Hva skjer? Hvorfor gråter du? Hva er det? Hvem?" Det andre barnet får skylden igjen. Hva føler det da? Urettferdighet. Håpløshet. Ensomhet. Sinne. Sorg. Motløshet. Barnet løper ut. Den voksne etter. Barnet stopper ikke, slår om det blir tatt på, roper stygge ord og nekter å stå stille. Den voksne forstår ingenting. Den voksne sukker: "Ikke nå igjen...." og lurer på hva som er grunnen til at barnet er så sint.
Det sitter to voksne og mange barn i en ring på gulvet og prater. Plutselig skjer det noe ingen ser. Et barn roper: "Haun klønet meg. Det var haun. Haun klønet meg." Barnet peker på et annet barn i ringen. Hva gjør man da? Man har ikke peiling på hva som skjedde, eller hvorfor det hadde skjedd. Man lærer at man ikke skal stille spørsmålet hvorfor til barn, for barn vet ikke alltid hvorfor. Det er kanskje et like stort mysterium for barnet selv, som for den voksne som ser det. Hva gjør man da? Barnet som ble klønet søker oppmerksomhet og anerkjennelse for det som skjedde. Den ene voksne blir i konflikt med seg selv fordi det er så mange andre barn der, og vet egentlig ikke hvordan man skal håndtere det. Den voksne sier bare "ja" til barnet som prøver å fortelle hvem som klønet haun. Barnet begynner å få mer og mer gråtende stemme fordi haun føler seg ikke hørt. Den andre voksne må ta affære, og sier at alle må være snille med hverandre og anerkjenner barnet som ble klønet.
Men hva med barnet som gjorde det? Vet vi noe om hva som egentlig skjedde før haun klønet? De voksne observerer at barnet sitter og kløner seg selv og ser veldig skyldbetynget, redd og lei seg ut. Den voksne ser at barnet angrer. Barnet prøver på seg selv for å kjenne hvor vondt det måtte ha gjort for den andre. Hvordan føltes det? "Jeg må også føle det samme, for jeg mente det jo ikke. Hva skal jeg si? Jeg tør ikke. Jeg vet ikke." Røde striper ligger igjen på kinnene til barnet. Trengte det barnet også anerkjennelse for sine følelser? Var det noen som så haun? Kanskje det var noe det andre barnet gjorde som fikk han til å føle sinne? Noe de ikke så... Det vet man ikke, men man vet at barnet fikk vondt inni seg etterpå.
Et annet barn sitter og gråter. Jeg går bort til barnet og spør hva som har skjedd. Barnet forteller at "Haun slo meg." Det andre barnet sitter rett ved siden av og har vanskelig for å takle sine følelser over det som hadde skjedd. Haun hadde slått sin beste og eneste venn, og nå vil ikke vennen leke med haun. Hva skal haun gjøre? Haun sier mye rart og dytter til ham. Det gjør barnet enda mer lei seg og irritert og haun vil enda mindre leke med haun. Så sier haun som hadde slått, noe uforståelig. Jeg spør barnet om det er unnskyld haun sier. Da ser haun opp og sier, "Ja... unnskyld." "Unnskyld, unnskyld, unnskyld, unnskyld." Men haun får lite respons og fortsetter med å si unnskyld, noe som irriterer det andre barnet som har tatt imot unnskyldningen.
Noen barn trenger litt hjelp til å håndtere følelser, noen barn trenger litt hjelp i sosialiseringen med andre barn. Disse følelsene er ikke så lett å håndtere bestandig. Derfor må vi ta dem på alvor og hjelpe dem på veien.
Jeg har møtt mange barn på min vei, og flere skal jeg forhåpentligvis møte.
En gang noen gode venner/barn lekesloss og hadde det gøy, gikk det galt. Det ene barnet falt og slo seg og begynte å gråte. Barnet ble tatt bort sammen med en voksen og de to pratet sammen. Fallet utløste en hel masse følelser hos barnet. Innestengte følelser og tanker. Uten noen form for overgang begynte barnet å snakke om hvordan det ble mobbet på skolen. Hvordan andre medelever sa stygge ting og ikke ville være sammen med haun. Hvordan andre lærere var opptatt og aldri så hva som skjedde. Hvordan lærerne bare svarte: "Det ordner seg" eller "Det går nok bra." når haun prøvde å fortelle hvordan han opplever sin hverdag på skolen. Hvordan haun følte urettferdighet da haun var en av de som fikk ny leksebok (noe som vil si at man trenger ekstra øving) og haun kjente seg flinkere enn mange andre som ikke fikk det. Hvordan læreren fortalte at haun jo ikke hadde gjort det haun skulle. "Det er fordi jeg er så sliten når jeg kommer hjem, fordi jeg blir mobbet hele dagen, og da blir jeg så umotivert og jeg orker ikke gjøre lekser..." Et fortvilet barn.
Dette barnet er smart, sosialt oppegående, hyggelig, morsom, pen, kreativ, omgjengelig og sjarmerende. Et normalt barn. Jeg forstår ikke hvorfor noen må være så ekle mot andre. Jeg synes det var utrolig vondt å høre og kjente meg litt hjelpesløs. Hvordan føles det ikke å være haun? Et barn som ingen hører på, det må føles så håpløst. Haun følte nok ensomhet, sorg, håpløshet, motløshet, sliten, lei...
Jeg kunne merke at haun hadde et behov for å snakke om det, for haun snakket og snakket og snakket usammenhengende. Jeg ble sittende på gulvet foran haun sittende på en stol og lytte aktivt. Haun satt der med tårer i øynene. Jeg er glad for at haun turte å fortelle meg det, jeg er glad for at jeg kunne være den personen som lyttet og anerkjente det haun følte.
TA BARN PÅ ALVOR!
Barn er små mennesker med mange flotte tanker, ekte følelser og med et behov for å bli sett og hørt. Akkurat som meg og deg, og alle i hele verden! Men forskjellen er at de fleste voksne kan snakke for seg, voksne har andre voksne som støtter dem, de har advokater når de selv ikke kan tale sin sak. Hva har et barn? Hvis ingen voksne hører på barnet. Hvor skal barnet da gå? Hvem skal barnet da kontakte? Et barn er så hjelpesløs, og det er det som er så grusomt når barn opplever slike ting. Vi må ta oss tid til å lytte til dem, da gjør vi verden en tjeneste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar