lørdag 10. august 2013

Jeg har høyt stoffskifte (hyperthyreose) !

Siden det er andre gangen jeg får påvist høyt stoffskifte, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om det, hvordan jeg opplever det og mine tanker rundt det. Dette gjør jeg fordi jeg trenger å øve meg i å være ærlig og åpen om hvem jeg er, for at andre skal kjenne meg bedre, lære noe om stoffskifte og kanskje noen vil kjenne seg igjen, men mest for min egen del. 




2010
Jeg husker ikke nøyaktig når jeg første gangen fikk det, eller merket at det var noe galt med meg. Det kan være veldig vanskelig å vite om man har det uten å ha tatt blodprøve, for det er så diffust på en måte, og det kommer så gradvis og snikende at du tror at det er sånn du bare er. Eller så tror man at det er helt andre grunner til at man har forandret seg... Men det kan altså være stoffskiftet som tuller med deg.

Jeg husker at jeg bodde med to venninner i en fantastisk leilighet, var lærling på en barne-avlastningsbolig og tilbragte store deler av fritiden min med min kjære Fredrik. 2009 var året, hvis det ikke var våren 2010. 

Jeg jobbet mye sent, så jeg sto opp, spiste, dro på jobb, kom hjem, snakket med Fredrik i telefon, sov... Så var det på'n igjen. Jeg følte meg utrolig sliten og lei på mange måter. Det var en vanskelig tid. Det jeg husker best, var at hjertet dundret som bare det, og det kjente jeg egentlig ikke før jeg la meg. Jeg trodde kanskje det skyldtes stress, men ingen av mine avslapningsmetoder fungerte som ellers. Det dunket og dunket i madrassen og gjorde meg deprimert og redd. 

Mange kvelder slet jeg med å sove, mange kvelder ringte jeg min kjære Fredrik som alltid tålmodig lyttet til meg og var der for meg. Jeg hadde en del angst i denne perioden, spesielt når jeg lå i senga og var alene med mitt dunkende hjerte. Jeg svettet som en gris, men jeg trodde at jeg alltid hadde gjort det. Hvilepulsen lå på 120, er det rart jeg ikke klarte å slappe av? Jeg skalv innvendig og kanskje litt utvendig også.. 

Jeg vet ikke om det hadde med det å gjøre, men hvis jeg ikke fikk i meg mat om morgenen, var det nesten så jeg svimte av i dusjen. Jeg var sulten hver time og hvis jeg ikke fikk mat straks, ble jeg uutholdelig å være sammen med, slapp, skjelven og svak på alle måter, sur og sint og lei meg. Spiste og spiste og spiste, og plutselig begynte folk å kommentere at jeg var blitt så tynn. Jeg som ser meg selv hver dag, hadde ikke lagt merke til det der.

Jo, dette var i 2010, for sommeren 2010 var jeg med min storesøster og gode venninne på seiltur en uke, og jeg visste ingenting da, men jeg var tynn, da... Siden de kommenterte at jeg var tynn, veide jeg meg og fikk et bittelite sjokk over å se at jeg hadde gått ned fem kilo, jeg som ikke veide så mye i utgangspunktet da. 50 kg veide jeg... Det var litt uforståelig for meg, og jeg tenkte igjen at det måtte skyldes stress. Det var mye stress i den perioden. 

Jeg var slitsom å være sammen med, iallefall for noen som var meg så nær som Fredrik. Jeg gråt hele tiden, jeg var irritabel og hadde voldsomme humørsvingninger. Jeg har tatt en liten dykk i mine gamle dagboknotater, og annenhver uke hadde jeg visst planer om å gjøre det slutt med Fredrik, men heldigvis nevnte jeg ikke alle mine tanker og følelser for Fredrik, men irriterende nok en del. Men de andre ukene var jeg stormende forelsket og lykkelig over en så flott kjæreste. Stakkars mann. 


Så vi bestemte oss for å dra til legen min, sammen, for jeg trengte hjelp. Jeg kunne ikke ha det på denne måten. Der fortalte vi vår opplevelse, om min depresjon og min angst, og hvordan det påvirket Fredrik, oss og meg og min tilværelse. Jeg hadde jo aldri hørt om stoffskifte, ante ikke hva det var, så jeg så bare masse psykisk slit inni meg. Den dagen jeg var hos legen, hadde jeg en fin dag. Ja, jeg hadde bedre dager også. Hun sa at Fredrik noen ganger måtte snu ryggen til sånn jentesip (nei, hun sa det på en finere måte), og at det kanskje bare var en overgangsperiodereaksjon, fordi jeg var i ferd med å bevege meg inn i voksenlivet. Hun hadde en sønn på min alder, så hun tenkte vel at det måtte være noe forbigående... Jeg fikk henvisning til en psykiater, men det var jo to mnd ventetid. 

Jeg snakket med noen på jobb om hvordan det var å kjenne sult og å gå lenge uten mat og hvordan jeg nesten besvimte i dusjen, og de spurte om jeg hadde sjekket stoffskifte. Stoffskifte? Nei, det hadde jeg ikke, hva var nå det? 

Etter at hun sa det, tenkte jeg at jeg måtte sjekke det, så jeg dro til legen igjen, denne gangen en annen lege som mente den høye pulsen min bare var stress. Ja, hun ville berolige meg om at det mest sannsynlig bare var stress, men hun skulle nå la meg få ta de prøvene likevel. Og godt er det, for jeg har kjent stress før, og det er ikke sånn som dette. Men legene er ikke inni meg og kjenner mine følelser... Etter en stund får jeg telefon fra min legen om en lettelsens beskjed, og en nokså overrasket lege. Hun hadde ikke tenkt tanken på å sjekke stoffskifte, fordi jeg var så ung. Men det var altså altfor høyt. Ja, og noen ganger kunne jeg kjenne prikking/nummenhet i fingertuppene og nedover tinningene. 

Jeg ante ingenting. Jeg visste bare at jeg fikk svar på noe, og at jeg skulle få ordentlig hjelp og at jeg kunne bli frisk! Jeg skjønte ikke hva det innebar å ha høyt stoffskifte. Jeg måtte ta en kontrollprøve, og etter det fikk jeg resept på Neo-Mercazole (kommer tilbake til mer fakta om stoffskifte) og betablokkere for mitt dundrende hjerte. Gjett om det føltes godt? Jeg følte meg frisk med en gang, bare fordi jeg endelig kunne slappe ordentlig av. Endelig kunne jeg sovne på magen uten at madrassen ristet. 

Så måtte jeg til en endokrinolog på St. Olavs, "til utredning" sa legen, for å finne ut hvorfor jeg fikk det, men det skjedde ikke noe mer der, enn samtaler og måling og kjenning på skjoldbruskkjertelen min. Litt forstørret var den da, men legen der konkluderte med at det skyldtes stress og påkjenninger, at det var derfor jeg hadde fått det. Jeg husker ikke helt hva han sa. Men jeg tok blodprøver en gang i mnd for å sjekke hvordan det gikk, og plutselig hadde jeg lavt stoffskifte. Da sluttet jeg på medisinene og to mnd på rad uten medisiner viste blodprøvene fine resultat. Jeg husker ikke helt når dette var, men trolig i 2011 en gang. 

Vel...Dette var første gang. Jeg gikk jo selvfølgelig opp i vekt igjen, ja, siden den gang har jeg gått 10 kilo opp i vekt. Huhei! 

2013
Men nå har jeg altså høyt stoffskifte igjen, uvisst hvor lenge jeg egentlig har hatt det denne gangen... Kanskje et halvt år, kanskje lengre, kanskje kortere. Det har vært litt annerledes denne gangen, kanskje fordi det ikke har kommet til det like høye nivået som sist, eller at det bare er sånn det er. Jeg vet ikke. 

Jeg har følt meg litt nedstemt en lang lang periode, med små lysglimt innimellom. Jeg er ikke sånn som murer meg inne når jeg ikke har det toppers, da prøver jeg å fylle mine uker med sosiale aktiviteter. Det gir meg jo glede der og da, men det har vært dager hvor ingenting har gitt meg glede og da synes jeg det er vanskelig å være meg. 

Når jeg vet hva som feiler meg, kan jeg lettere se tilbake på hvordan det har vært og forstå bedre hvorfor jeg har vært som jeg har vært. Jeg har ikke klart så mye, har holdt på å svette meg ihjel av litt anstrengelse og blitt helt nedkjørt av litt fysisk aktivitet. Jeg har kanskje hatt litt høyere puls enn vanlig og følt litt uro på innsiden, men ikke noe overdrevent, har vel hatt voldsomme humørsvingninger. Jeg tenkte en lang stund at jeg kanskje skulle ha sjekket stoffskiftet, men siden det ikke var likedan som sist, lot jeg det være. Så det endte med den verste uka på mange år. 

Jeg synes egentlig at dette er vanskelig å fortelle, men jeg tror det er viktig, både for meg og andre. Jeg utviklet akutt angst for å spise, eller rettere sagt svelge maten. Angst er alltid vanskelig å forklare andre, for det er så irrasjonelt og jeg forstår det selv også. Jeg hadde vel mer angst for angsten, på en måte, fordi det er så grusomt å ha det. Jeg klarte ikke tenke eller gjøre noe nesten, jeg skalv, svettet, hadde hjertebank og gråt hele tiden. Jeg prøvde å gjøre ting, komme meg ut, være med venner og leke normal. Det hjalp meg nok gjennom dagene, men jeg følte mer at jeg prøvde å komme meg helberget gjennom en dag, enn å leve og nyte dagen. Jeg ble jo selvfølgelig deprimert av dette og klarte ikke se en ende eller et lys i tunnelen, selv om jeg sa til meg selv gang på gang, "dette kommer til å gå over". Jeg har jo lest mye om angst og selvhjelp i forhold til slike ting, men nå kjentes det bare uutholdelig. Det kjennes litt som klaustrofobi, fordi jeg aldri kan komme ut av meg selv. Panikkangst er det også noe som heter. En uke varte det verste, og fra den var over gikk det gradvis bedre og bedre. Jeg klarte ikke forstå hvorfor dette bare plutselig oppsto sånn uten videre. Jeg hadde hatt en rolig uke i forveien, ikke noe stress, bare kos. Men nå har jeg det egentlig ganske fint inni meg, jeg kjenner livsglede og lyst, og det er veldig godt å kunne le på ekte igjen. Le fordi jeg føler glede av å bare være til. 


Jeg var til legen, fikk noe sovemedisin/beroligende. Ja, hadde store problemer med å få sove. Tok blodprøver og hun bestilte time til ultralyd av skjoldbruskkjertelen. Jeg prøvde å overbevise henne om at det bare var psykisk og hun prøvde å forklare meg at det også kunne være fysiske årsaker. Så kom svarene, og jeg ble glad over å få vite at det fantes en grunn og noe å gjøre med problemet. Hurra, jeg skal bli frisk! Jeg var til ultralyd, hvor hun sa at det ikke var noen knutepunkter, men litt strukturendring som var normalt ved høyt stoffskifte. For to uker siden begynte jeg på medisiner, og i dag er jeg som normal igjen, men jeg kjenner fortsatt litt uro, hjertebank og veldig varme, men nå vet jeg iallefall hva det er og kan slappe av. Jeg venter på time til endokrinolog på St. Olavs, og skal ta en ny blodprøve om en uke, for å se hvordan verdiene mine er nå. 

Siden det er andre gangen jeg får det, tenker jeg at dette er noe som kommer til å være en del av meg resten av livet. Jeg må lære å leve med det og derfor har jeg et behov for å vite mer om det, så jeg meldte meg inn i en forening for de som har stoffskifteproblemer. Norsk Thyreoideaforbund. Da fikk jeg noen brosjyrer og to medlemsblad i posten. Det var veldig spennende og godt å lese om andre som hadde det samme som meg, og se at vi er flere.
 Jeg leste blant annet der, at man kan ha problemer med svangerskapet hvis man har stoffskifteproblemer, eller det kan føre til uønsket abort eller misdannelser på barnet. Men jeg tror det var mest hos dem med lavt stoffskifte, da barnet også trenger de hormonene skjoldbruskkjertelen produserer. Men likevel har man behov for ekstra oppfølging, da man skal ha minste dose medisin under graviditet. 
 Det sto også noe om trening, og det var godt å vite at det ikke bare var meg, men det gjør at man tåler mindre, blir fortere sliten og får vondt i musklene av ingenting, så man må ta det i sitt eget tempo og premisser.

Det var et intervju med Bente Bakke, som også har skrevet en bok jeg fikk lyst til å lese. "Hypotyreosen og meg". Hun levde med lavt stoffskifte i 15 år uten å få en diagnose eller behandling, og det kunne i verste fall ført til hjertestans. 
Jeg vil skrive noen sitater fra bladet Thyra:

"Bente vet av erfaring at det kan være tøft for de nærmeste pårørende å leve med en stoffskiftepasient. Som hun sier i boken: Både mannen min og de to sønnene våre burde hatt premie som har holdt ut med meg i alle de årene jeg gikk ubehandlet." 
Det tror jeg på! Fredrik synes det er gørslitsomt, men jeg er heldig som har en så fantastisk mann som er der likevel. 
"Jeg tror nok det skjer en del samlivsbrudd i kjølvannet av en stoffskiftediagnose. Det er vanskelig for de pårørende å forstå hvorfor partneren forandrer seg så mye. Og for pasienten er det minst like vanskelig å forstå hva som skjer med en selv!"






Til slutt - hva er høyt stoffskifte
Jeg vet ikke alt, men har lært at vi har en skjoldbruskkjertel som ligger i halsen som to klumper på hver side av spiserøret. Den produserer to hormoner, tyroksin og trijodtyronin, som er med på å regulere flere kjemiske omsetninger i organismen. 

For høyt stoffskifte kalles også thyreotoksikose, hyperthyreose eller hyperthyreoidisme. For høyt stoffskifte skyldes en overproduksjon av organismens stoffskiftehormoner, tyroksin og/eller trijodthyronin.

Lavt stoffskifte er derfor når det ikke dannes nok av disse to hormonene. Ved høyt stoffskifte kan skjoldbruskkjertelen bli mer eller mindre forstørret, noe som kalles struma, men ikke alle får det. 

Grunnen til at noen får det kan være arvelige årsaker eller miljøfaktorer som stress. 


Smptomer: 

* nervøsitet, angst, indre uro, rastløshet, gråt labil (lett for å gråte)
* skjelving på hendene
* hjertebank, hurtig regelmessig/uregelmessig puls
* varmefølelse, varmeintoleranse og svettetendenser
* varm og fuktig hud
* vekttap tross øket apetitt
* uttalt tretthetsfølelse
* muskelsmerter og muskeltretthet
* hyppig og løs avføring
* menstruasjonsforstyrrelser
Stoffskiftehormonene påvirker alle organer i kroppen, og derfor opptrer det symptomer fra flere organer samtidig (hjerne, hjerte, muskler osv.). I mange tilfeller fremkalles et typisk sykdomsbilde bestående av indre uro, varmefølelse, hjertebank og vekttap tross øket apetitt. Noen har alle symptomer, andre har bare noen få. (www.nettdoktor.no)

Behandling:

Det finnes tre forskjellige behandlingsmåter for høyt stoffskifte i dag. 
Medisinsk tablettbehandling, kirurgisk behandling (operasjon - fjerne kjertelen) og radioaktivt jodbehandling. 

Jeg bruker Neo-Mercazole, som hemmer dannelsen av hormonene i skjoldbruskkjertelen. Første gangen hadde jeg så voldsom hjertebank at jeg også brukte Pranolol, beta-blokkere, som senker stoffskiftet i hjertemuskelen og virker mot skjelvinger. 


10 kommentarer:

  1. Så bra at noen skriver om høyt stoffskifte :) Skal lese nå..

    SvarSlett
  2. Hyggelig med kommentar! Har samme opplevelse som deg med å finne mest om lavt stoffskifte.

    SvarSlett
  3. veldig bra skrevet! Jeg har nett fått beskjed om at jeg har høyt stoffskiftet, og det er en stor lettelse(!), for da forstår man mer hvorfor man er som man er og hvorfor man har følt det man har følt. uansett, takk for bra lesestoff! Håper du har det bra :)

    SvarSlett
  4. Godt å se at man ikke er alene! Jeg sliter med symptomer for høyt stoffskifte fordi jeg er overdosert på levaxin. Har vært det i over 3 mnd nå og kuttet på medisindisen 3 ganger. Jeg kjenner meg igjen i angst og depresjon. Håper du har det bra nå!

    SvarSlett
  5. Takk for kommentarer :) Godt å se at noen finner veien inn hit og kan kjenne seg igjen. Det er alltid godt å få svar på de problemer man har. Hørtes ikke bra ut å være overdoset på levaxin... Første gangen gikk jeg også fra høyt til lavt pga medisin, men det endret seg raskt.. Nå er jeg på min tredje runde med Neo-Mercazole...

    SvarSlett
  6. Hei tusen takk for kjempefin post

    SvarSlett
  7. Jeg har fatt paavist i sommer etter 3 uker med skjelvning og svetteing at jeg har stoffskifte som ligger i overste sikte for hoyt stoffskifte. Jeg kjente meg velig igjen i posten din , jeg har mye indre uro ,angst ,og ekstreme sovnvansker jeg kan vare oppe i 5 dager i strekk.Det verste av alt syns jeg er at det virker som tankene spinner ut av kontroll det er et ufattelig hode kjor hver eneste dag ,tankene spinner for jeg har fatt apnet oynene pa morgenen.som et dundrende tog ! er dette noe som er kjennetegn pa hoyt stoffskifte det er som hjernen aldri vil slaa seg av .Dette er symptomer jeg har hatt i flere ar og jeg viste ikke om hoyt stoffskifte en gang jeg trodde det var bare normalt a ha spinnende tanker a mye uro i kroppen at faktigst alle andre ogsa hadde det slik som meg .for jeg kan ikke huske at jeg ikke har hatt det for det har gatt sa mange ar . er det normalt a ha spinnende tanker slik som dette ved hoyt stoffskifte ? ha en god dag videre a takk for den fine posten din .

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei, takk for at du kommenterer til meg her og beklager sent svar. Stoffskiftet påvirker nok mer enn man tror, men jeg tror man kan lære seg å takle det på en bedre måte når man lærer å kjenne igjen sykdommen. Jeg vil anbefale psylologisk hjelp for der psykiske, hvis du ikke allerede får det. Det har hjulpet meg mye og jeg hadde ikke klart meg uten. Har du begynt på medisin? Lykke til, det blir bedre :)

      Slett
  8. En liten ting til .....Jeg graater ogsa mye for ingen grunn,veldige humorsvingninger , er ogsa extremt lat og udugelig jeg er konstant utslitt og orker ingenting.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg var også sånn. Det er rart hvordan man kan være sliten og slapp, samtidig som alt er i høygir og gjør en urolig og angstfull. Det er ikke noe gøy når det står på, men det blir bedre :)

      Slett