I mitt hode

Jeg kjenner meg igjen i veldig mye... Og det tror jeg egentlig at mange gjør. Fordi vi er mennesker. Og etterhvert skjønner vi at vi alle egentlig har noe til felles, nettopp fordi vi er mennesker. Jeg pleier å si det, "så lenge jeg kan snakke om det å være menneske, har vi noe til felles." Å være et menneske. Vi kan være et menneske på mange forskjellige måter. Det finnes ingen oppskrift, så det må vi finne ut av på egen hånd. Og det er alle disse prosessene jeg tror vi kan kjenne oss igjen i.
- Noe som er vanskeligere enn andre ting, noe man ikke helt forstår, noe man bare gjør, noe man må tenke veldig mye på, noe man aldri blir ferdig med, noe vi er litt redd for, noe vi synes er skummelt, noe vi ikke har lyst til, noe vi liker veldig godt, noe vi lurer på, noe vi ikke får til, no vi ikke vil snakke om, noe vi ikke vil dele med andre, noe vi bare må snakke om, noen å dele noe med, noen å være sammen med, noen hemmeligheter, noe ingen vet, noe vi ikke vet...

Jeg synes ikke det er like lett å være menneske bestandig. Og da kan man jo lure på om det egentlig er lettere å være en fulg? Eller en maur? Eller kanskje en hest? Likevel foretrekker jeg å være menneske. Det er derfor jeg fortsetter og fortsetter og fortsetter for å lære mer om meg selv og andre og livet og verden. Sånn at jeg kan kjenne meg igjen i mer. Livserfaringer. Blir man sterkere av det? Hva er man når man er sterk, egentlig? Kanskje det er teknikker og aksept.

Jeg forsker på meg selv. Et evig prosjekt.

I skrivende stund sjekket jeg eksamensresultatet og ble positivt overrasket. Det var så vidt jeg turte å se på karakteren. Men det gikk så mye bedre enn forventet. Vel, det skal ikke så mye til, når man var nesten helt sikker på at man kom til å stryke. Nå skjelver jeg av lettelse! Når skal jeg lære meg mitt nivå? For jeg skjønner det ikke, jeg. Føler alltid at jeg har gjort det ti ganger dårligere...