For noen kommar jula til å henge igjen med vonde minner

Jeg tenker ikke på alle de som opplever julehøytiden som fæl p.g.a. alkohol, ensomhet, dødsfall, savn, ulykker, fattigdom o.l. Jeg tenker på dem som ikke har noen tilknytning til jula i det hele tatt, de som ikke feirer jul fordi de kommer fra en annen kultur, et annet land, en annen religion. 

Ikke at den behøver å være vond av den grund. Jeg kjenner muslimer som liker jula, fordi gatene er så fine og opplyste med vakre lys, folk er glade, er hyggelige med hverandre og man har fri. Det er en fin tid uansett hvorfor du feirer jul eller om du ikke feirer jul.

Men for noen vil denne jula bli et vondt minne. Ikke fordi det er jul, men fordi året snart er omme og et lite barn og en mor/hustru har fått vite at deres far/ektemann må forlate Norge for å dra tilbake til sitt hjemland i Kosovo før året er omme. Jeg synes det er fryktelig trist og urettferdig. Det gjør meg sint at systemet er slik at en gift mann med et barn, blir sendt ifra sine to kjæreste.



Det er snakk om ei venninne av meg. Jeg har lyst til å skrive om henne, fordi jeg skulle ønske det kunne gå deres vei. Jeg skulle så ønske at de fikk det bra, kunne leve et liv uten bekymringer og gjøre som de selv ville, uten å tenke tanken: "Klarer vi oss i morgen? Må han reise hjem? Når kan han komme tilbake? Hva gjør jeg med barnet mitt nå når jeg er på jobb? Hvordan skal vi klare å betale alt?" Det er så mange spørsmål og bekymringer en 21 år gammel jente ikke skulle hatt. Det er fryktelig urettferdig.

Hvorfor??

De giftet seg for to år siden, flyttet sammen i ei knøttlita ettromsleilighet i sentrum. De fikk et lite barn sammen og hadde fremdeles ingen andre steder å bo, enn på det lille rommet på ca 13kvm. Det var deres soverom, stue, lekerom og kjøkken. 6000,- måtte de betale for det lille der. Det er like mye som vi betaler for vår fine lielighet på 30kvm. De ventet på svar om kommunal bolig, men der hørte de aldri noe, de var også på utkikk, men ingen ville ha dem som leieboere. Enten fordi de hadde barn, eller fordi de var utenlandsk. Jeg klarer ikke å forstå slik. De er verdens snilleste, mest ordentlige, ærlige, gavmilde, gjestfrie menneskene jeg kjenner. Jeg sier det bare, angre på at dere ikke velger de, for de betaler for seg, de er ordentlige og dere kan faktisk vente dere en kopp kaffe eller te om dere stikker innom.

Jeg hjalp dem. For min søster flyttet til Sverige for to år og da ble hennes leilighet stående tom. Jeg snakket gode ord om dem og husvertene var snille og sa de ikke hadde hjerte til å ikke hjelpe dem, så de fikk bo der. Jeg ble så ufattelig glad for det. For der de bodde, fikk de ikke bo lengre, pga det skulle pusses opp, så de hadde plutselig ingen steder å bo. Det er bare kjempeflaks! De ordnet og kom seg til rette der, bodde rett ved hennes foreldre og trivdes. Men fortsatt ventet de på svar på klagen om oppholdstillatelse for hennes mann og barnets far. Å vente på noe slikt, kan ikke være en god følelse. De fikk avslag pga deres manglende egenkapital. De hadde for lite inntekt, så hun tok seg jobb. Mens han er hjemme med barnet, er hun på jobb for å tjene til livest opphold.

Så skjer det som jeg skulle ønske aldri skjedde. Han får avslag på klagen og får beskjed om å reise hjem før år 2012. Det er så umenneskelig og uforståelig og meningsløst at jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre. Bekymringene og spørsmålene er mange for dem nå. Hva gjør de nå? Hva skal de gjøre med barnet, når de ikke har noen til å passe det mens hun er på jobb? Ja, de har søkt om barnehageplass, men fikk bare på en barnehage langt langt unna, og når ingen har bil, er det helt på jordet å takke ja. Og når vil han kunne komme tilbake igjen? Vil han noen gang få oppholdstillatelse her? Kommer jeg til å klare meg alene?

Jeg får lyst til å begynne å gråte. Her sitter jeg og klager over livets GODER, også er det noen der som faktisk har virkelige problemer som MÅ løses. Jeg fikk en bekymrings-sms, et rop om hjelp fra henne: "Han må sendes tilbake, kjenner du noen som kan være dagmamma?" Hun har veldig få her i Norge og jeg vil hun skal vite at hun kan regne med meg. Jeg vil alltid komme til å stille opp for henne, uansett hva andre måtte gjøre, mene, si.

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre... Er det noen som vet noen som kan være dagmamma for ei lita jente på snart to år i Trondheim? Vær så snill, si fra! Spre det! Jeg har sendt en mail til adressa om å sette inn en annonse om det, så jeg håper det kommer til å gå i orden. Hadde det ikke vært for at jeg har skole, skulle jeg gjerne gjort det. Kanskje det er nettopp det jeg skulle gjort? Jeg som var så skolelei.. Jeg hadde gjort det, hadde det vært etter sommeren...



Jeg mener det er urett å sende ham tilbake til hjemlandet. Jeg forstår det bare ikke. Jeg forstår ikke hvordan noen kan gjøre noe som er så feil for mennesker. Kan noen fortelle meg hvorfor? Jeg har lest litt rundt på UDI sine sider om krav til oppholdstillatelse.

Jeg roper om hjelp for min venninne!!