Jeg må jo fortelle den ene som frøken Helene drømte i natt:
"Hun hadde sovnet og jeg og Fredrik satt visst i et tre og overvåket henne. Vi laget apelyder som vekket henne, slik at hun så opp. Fredrik sitter da der og skreller bananer mens jeg fortsatte å lage apelyder. Hun bare satt der og så alvorlig på oss." Og da kommer jo jeg til å tenke på en morsom sang fra barndommen: "Vi er apekatter, apekatter, apekatter små og vi liker oss best i trærne..."
Så var det den forferdelige drømmen jeg drømte her en natt. Jeg drømte at Fredrik MÅTTE dø. Han hadde fått en sykdom så han måtte ta mange tabletter som gjorde at han sakte sovnet inn og ble borte for alltid. Jeg var så lei meg, men skjønte ikke helt alvoret med det samme. Jeg hadde hørt om en mann som det hadde skjedd med som overlevde, men Fredrik var så rolig og bestemt på at han skulle dø at jeg visste han ville forsvinne.
Han lå i en hvit kasseseng og så på tegnefilm. Jeg visste at innen filmen var ferdig ville han være borte. Jeg var livredd og hysterisk da det gikk opp for meg at han snart var borte for godt. De andre rundt oss sa jeg måtte si farvel, men det ville da ikke jeg. Jeg hang meg om halsen på han og gråt og gråt og gråt ukontrollert og høyt. Ropte: "Jeg vil ikke det, Jeg vil ikke det, Jeg vil ikke det!" om og om igjen. Alle framtidsplaner og alle drømmer og alt bare raste sammen. Jeg ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg! Til slutt sa jeg: "Du skulle jo være pappa til barna mine!" før jeg brast sammen...
Det var grusomt grusomt grusomt! Jeg vil ikke at det skal hende! Så våknet jeg og begynte å gråte... Den var så ekte at det preget meg hele dagen...
Jeg elsker den gutten mer enn du tror!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar